"Ved bevaring av monumenter utføres ikke rengjøring av rent estetiske grunner."

Klaus Lienerth, begrepet "monument" får mange til å tenke først på statuer.

Lienerth: Monumenter over personer eller bygninger som er reist til minne om en bestemt begivenhet, er bare én type monument. Det finnes andre verk som vitner om en tidligere kultur. Dette kan være kunstverk, bygningsmonumenter eller til og med historiske utgravninger. Men det er ikke slik at alt som er gammelt, automatisk er et monument. Det er bare hvis konservering anses å være i offentlig interesse, at det gis status som historisk monument.

Hvem bestemmer hvilke monumenter som er verneverdige?

Schrem: Det er omfattende og svært kompliserte internasjonale, nasjonale og landsspesifikke rettsgrunnlag for vern av monumenter. Verdensarvkonvensjonen (Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv) ble etablert i 1972 på UNESCOs generalkonferanse. Retningslinjene spesifiserer nøyaktig hvordan verdensarvkonvensjonen skal gjennomføres i praksis.

Möwes: I denne konteksten varierer kriteriene for klassifisering av et monument betydelig. Det er imidlertid enighet om at det å være gammel og vakker ikke er nok i seg selv.

Lienerth: Et monument må reflektere historien og/eller ha betydning for visse kulturområder – for eksempel kunst, lokalhistorie, byutvikling eller teknologi. Hvert monument er en del av identiteten og den kulturelle utviklingen til et samfunn – og det gjelder ikke bare dem som er underlagt monumentvern. Det er viktig å bevare disse sporene fra fortiden vår.

Samfunnet setter likevel ikke like stor pris på alle monumenter.

Schrem: Det kan herske ulike oppfatninger om verdien til et monument innenfor samfunnet. Enkelte, som slott og kirker, men også andre historiske bygninger, er ubestridt verdifulle og de fleste vil mene at de dermed er konserveringsverdige. Verdien til andre monumenter er derimot ikke like opplagt for folk flest. Det gjelder for eksempel de moderne monumentene som ble laget i uarmert betong på 1950-tallet, og som i økende grad er aktuelle for monumentvern. Andre monumenter, som ofte er reist over en person eller liknende til minne om bestemte hendelser, vekker ikke overraskende motstridende følelser ettersom tiden går. Noen ganger blir det også stilt spørsmål ved om et monument har rett til å eksistere. Til slutt blir likevel spor av reformasjonens bildestorming, graffiti eller det ensomme fundamentet til en veltet statue en del av monumentenes historie.

Möwes: I tillegg hersker det ofte forskjellige oppfatninger internasjonalt om monumenter. I Tyskland for eksempel blir restaurering utført veldig forsiktig. Materialet skal bevares så nært opp til originalen som mulig. Derfor skal et gammelt slott fortsatt være et gammelt slott. I Japan ser de ikke like strengt på dette. Der er et monument som for eksempel har blitt ødelagt, fortsatt like verdifullt hvis det gjenoppbygges som originalen. I Japan handler det mer om at det er et minnested. Et nytt monumentet plassert på samme sted kan også være en kopi.

Hva er det som avgjør hvor mye av det originale materialet som skal bevares?

Lienerth: I arbeidet vårt må vi alltid veie hvilke inngrep som er for omfattende, opp mot hva som er rimelig. Ved konservering av monumenter skal det i prinsippet ikke foretas rengjøring av rent estetiske grunner. Det dreier seg alltid om selve konserveringen. Dermed kan en fullstendig tilbakeføring til den opprinnelige tilstanden til og med virke kunstig for enkelte.

Möwes: Noen ganger blir for eksempel patina eller overflatevekst definitivt sett på som en del av helheten, og ikke som forurensning. Tenk bare på gamle kirkegårder som utvikler sin spesielle magi på denne måten. Vi går veldig forsiktig frem og fjerner bare den veksten som er skadelig. Nettopp i slike tilfeller lønner det seg å ikke rengjøre med biocider eller andre aggressive metoder, men i stedet bruke vann.

Hvor viktig er rengjøring for restaureringen?

Lienerth: Rengjøring er helt avgjørende for konserveringen. Har vi å gjøre med ømfintlige overflater, som myk murstein eller tre, medfører det imidlertid også alltid stress for materialet. Også når vi fjerner malingslag, noe som er svært vanlig, må vi gå frem med forsiktighet. Her føler vi oss nøye frem ved å rengjøre overflateprøver.

Möwes: Vi ser naturlig nok vår del av rengjøringsarbeidet som en del av den samlede restaureringen. Innsatsen vår kommer imidlertid ofte først, siden det ofte ikke er mulig å se eventuelle skader før etter at en gjenstand har blitt rengjort. Likevel har rengjøringen ofte stor effekt på hvordan et objekt blir oppfattet og kan også bidra til konserveringen, siden de fleste typer smuss og forurensning har en skadelig virkning på materialet.

Har du et eksempel på dette?

Möwes: Rengjøringen av Franconia-fontenen i Würzburg er et veldig godt eksempel som tydelig viser hva jeg mener. De tykke kalksteinslagene på figurene gjorde at den som ikke visste bedre, kunne få inntrykk av at de var laget av stein. Der var først etter at rengjøringsteknologien vår hadde blitt brukt til å fjerne kalksteinslagene, at bronsen igjen kom til syne. Utseendet til figurene ble da fullstendig endret og fontenen har siden blitt oppfattet i et helt annet lys. Dessuten ville det etterfølgende restaurerings- og konserveringsarbeidet på fontenen neppe vært mulig uten rengjøring og fjerning av de tykke kalksteinslagene.

Og hva vil være et eksempel på bevaring av et monument?

Möwes: Et annet godt eksempel er Memnonstøttene i Egypt, som vi rengjorde for noen år siden. De stabile smussavleiringene, som hadde dannet seg gjennom århundrene, førte til at støttene ble alvorlig truet av saltblåsing. For det første klarte vi å fjerne smusslaget som skadet steinene, og kunne derfor forhindre at monumentene forfalt enda mer. For det andre, og overraskende nok, ble det til og med oppdaget rester av den opprinnelige malingen, som vi deretter avdekket varsomt uten at den kom til skade.

Blir et restaurert eller rengjort monument oppfattet på en annen måte av samfunnet??

Lienerth: Når det utføres en restaurering, vil den offentlige bevisstheten om monumentet alltid øke. Hvis vi endrer fasaden til en historisk bygning etter mer enn 30 år fordi vi har oppdaget at den opprinnelig var beige og ikke gul, oppstår det alltid diskusjoner. Ofte ikke bare med de ansvarlige i kommuneadministrasjonen eller dem som har ansvaret for konservering av monumenter, eller med eieren – men også med publikum. Når det gjelder konservering av monumenter, må vi utføre mye meklingsarbeid. Vi må forklare hva vi gjør og hvorfor, og få alle de involverte om bord.

Möwes: Konservering av monumenter og hvordan de ser ut betyr mye for folk. Det ser vi av alle henvendelsene vi får om rengjøring. Spennet er stort, fra den lille landsbyfontenen til Kristusstatuen i Rio de Janeiro. Vi prøver å hjelpe alle. Noen ganger ved å låne ut utstyr, og andre ganger ved å ta ansvaret for hele jobben. Da vi for eksempel hadde renset veggene i koret i domkirken i Ulm med støvsugerne våre, dukket det opp en mye lysere og mer behagelig veggfarge under støvlagene, til glede for både menigheten og de besøkende. Det samme skjedde da vi fjernet det svarte belegget fra Cua Ngo Mon-porten til den tidligere keiserresidensen i Vietnam. Plutselig kunne man se de røde mursteinene tydelig igjen.

Hvordan vurderer du betydningen av jobben du gjør i samfunnet?

Lienerth: Folk forstår heldigvis at vedlikehold og restaurering er nødvendig. Det er knapt noen sosial bevegelse som stiller spørsmål ved pengene som trengs for konservering av monumenter. Det er enighet om at det er viktig, og at det bør være statens ansvar å bevare og opprettholde kulturarven vår.

Schrem: Arrangementer som «Dagen for det åpne monumentet» eller «Ungdom og monumenter» er nyttige. Da kan de besøkende få et innblikk i konservering av monumenter, noe som øker forståelsen for den jobben vi gjør. Enda viktigere er det at de lærer litt om bakgrunnen og historien til et monument. Det er nemlig bare med denne kunnskapen at de kan oppdage verdien til et monument.

Du kan også være interessert i: